Archive for the ‘♥ RANDOM THOUGHTS’ Category

Jeg kommer ikke helt over hvor pen jeg synes ms. Swift er med rett og slett hår. Jeg synes at krøllene hennes ga henne en eldre look. Mens den nye frisyren er ung og fresh! Jeg har ikke vært den største tilhengeren av henne, men etter alt dette styret med Kanye West så har hun vist en veldig moden side av seg selv, ikke det at jeg har sett noe annet. Men står mye respekt i at hun ikke synker på hans nivå. Anywho…poenget mitt var at jeg har varmet meg opp til å like masse av musikken hennes. Det tok sin tid kan du si.

Jeg har den siste uken hatt mye om hud-,hår- og øynefarge analyse på skolen, og man blir delt inn i de fire årstidene. Jeg har begynte å tenke over hva slags årstider de forskjellige menneskene jeg ser er. Jeg tror at Taylor swift passe inn i vår årstiden.

Det ble klargjort i går at frk. Hathaway kommer til Norge i desember for å hoste nobelfredspris konsert med Denzel Washington! Det ble også klargjort at jeg kommer til å campe uttafor Grand Hotel bare for å få en sneak peak av dem! Vi snakker Anne Hathaway, en av mine favoritt skuespillerinner. Til syvende å sist kommer jeg nok bare til å se henne på tv-skjermen, for det kommer til å være for kaldt ute for å campe, og hello(!) jeg skal bli designer, hun her skal på min kundeliste! Think Big, Dream Large…det har jeg ikke noe problemer med i hvertfall.

Tror den fredspris konserten vil bli sinnsykt bra, Robyn er jo en av artistene som kommer jeg regner med at det blir mye kinesiskt også, åååå jeg gleder meg, jeg liker kinesisk musikk, vell, det tradisjonelle med alle disse instrumentene…klarer ikke helt å beskrive bortsett fra, ta en titt på Flyvende Dolker filmen, slik musikk er det jeg tenker på! Hmmm…ååh, i fjor jobbet jeg på konserten, backstage og i år vil jeg gjerne skumpe bort i Anne Hathaway på en eller annen måte! tenke, tenke…

Jeg gleder meg vilt til Halloween! I fjor var jeg Cleopatra med egensydd kostyme og hårpynt. I år kjører jeg mye mer naughty kostyme, dere får se når den tid kommer. Men igjen så har jeg satt sammen eget kostyme, så jeg leter etter deler til det nå.

Halloween i år blir trippel feiring, ettersom at jeg kjører innflytning og 21 års bursdagen min i et. Jeg gleder meg, dette huset er perfekt til pynting og sånt

Til minne om Johanne som døde for 6 år siden. Husker jeg fikk vite det i friminuttet på skolen…jeg brøt sammen midt i skolegården…

Bare en liten pause fra moteverdnen og litt mimring;

Jeg og Johanne gikk i parallell klasse sammen, det var slik vi ble kjent. Vi var mye sammen etter skolen og de aller beste minnene vi har er bursdagene hennes og middagene vi hadde med hennes foreldre. Johanne var en av de få vennene jeg kjenner som elsket selleristang. Hun er savnet og er i våres hjerter.

Jeg har kjøpt meg disse kne støvlettene i svart, jeg fant ikke bilde av dem men skal ta et bilde i dag før jeg skal ut.

Disse har hadde en kjempe overkommelig pris 449 kr. Jeg vet det ikke er de beste produserte skoene, ettersom jeg kjøpte dem på Skopunktet, but hey, if the wallet fits! Jeg har fått noen mail der noen av leserne mine (ikke det at jeg har mange lesere), spør om jeg kan skrive om ting jeg kjøper og ting jeg får. Ettersom jeg elsker vintage så blir det mye fretex og at jeg roter gjennom gamle sakene til mamma for å se om jeg kan få noe. Jeg er absolutt ikke dyr i drift, prøver å ikke være i hvertfall. Jeg er opptatt av å blande gammelt og nytt og som en fattig student er arvlige klær en stor glede, og jeg sier som regel ikke nei takk.

Jeg kan med en gang fortelle at en av mine favoritt butikker er H&M, jeg kjøper nesten alt der, alt til en rimelig penge og liker alle sko butikker utenom økonomisko…lukter alltid så plast der…Jeg føler ikke det største behovet for alle disse merke klærne, selvfølgelig sikler jeg etter det, men igjen så har jeg ansvar for min egen økonomi og siden jeg også betaler skolegang og husleie selv så kan jeg ikke skeie ut altfor mye, jeg må holde meg i nakkeskinnet og heller kjøpe ting etter budsjettet, noe som egentlig gjør vintage helt perfekt for meg.

Om du går gjennom klærne mine en dag så finner du nok mye H&M, mye uten merkelapp, ting jeg har sydd selv, Lindex, Cubus, Vero Moda…ja. Det du finner lite av er Dior, Chanel, Gucci, Acme…du vet… I feel so out of it…Vi snakker om a jeg skal inn i mote/design bransjen og finner merke klær litt lit intressant, på catwalken er de drit tøffe, om jeg skulle eid et plagg…neppe at jeg hadde hatt råd og nei det er ikke så viktig så lenge jeg har noe av klær på meg haha

Mamma og min Line har alltid vært hakket over meg med merkene, de to er som dråper vann når det kommer til slikt, og mamma og hennes mor også. Jeg er det sorte fåret tenker jeg. Nei, en dag dere, skal jeg nok få merket mitt på markedet også. You wait and see.

Når det kommer til min egen utdanning, merker jeg at jeg føler meg sjenert og tilbaketrukket, veldig ydmyk om at jeg skal bli designer og vil jobber for et av de største fimaene. Greit, jeg skriver det på bloggen i ny og ne, men føler ikke at leserne kan se lidenskapen i øynene mine. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg vil lenger. Hvis jeg ikke gir av meg selv, så får jeg vell aldri noe tilbake heller. Så here goes: Jeg vil og har villet så lenge jeg kan huske, bli en klesdesigner og jobbe for et av de store motehusene. Og dette er noe jeg skal bli flinkere til å si og flinkere til å strebe mot. Jeg kommer ikke til å gi opp med det første!

haha, takk for tiden, dette ble langt merker jeg.

Det er helg…Cheers!

Til minne om Agatha Christie som i dag er 120 år gammel. Takk for en rekke spennende bøker, for min del mest forbundet med Poirot og Miss. Marple. hehe.

Denne damen født i 1890 og opplevd hele to kriger regner jeg med siden hun døde på midten av 70-tallet. Dette må ha vært en utrolig spennende dame å ha levd med. Min hyllest går til henne i dag!

Blogging gjennom de siste årene er blitt et kjempe fenomen, alle har en blogg nå, på samme måte som at alle har en mobil og alle ahr en laptop. Nesten i hvertfall.

For noen år tilbake hadde jeg tenkte til å flytte til Danmark og studere der. Planen var å gå på moteskole og starte en Bachlor utdannelse. Jeg bestemte meg for å starte en blogg slik at mine venner i Norge kunne følge med må hva jeg drev med så slapp jeg å fortelle samme historie om og om og om igjen. I starten så var jeg lat, jeg synes blogging var teit og tullete, ikke visste jeg hva jeg skulle skrive om og ikke orket jeg heller. Tilslutt tvang jeg meg selv til å skrive om dagen min, det var veldig korte inlegg i starten, av og til med kun bilder. Da jeg leste andres blogger og fikk litt inspirasjon ble innleggene lengere og lengere. Jeg skrev om opplevelser, hvordan det var å være et mobbeoffer og andre litt traumatiske hendelser. Jeg startet aldri på skole i Danmark, jeg følte skolen ikke var noe for meg, jeg følte den ikke ville gi meg min ønskede utdanning, det høres kanskje litt sært ut, men jeg vet hva jeg vil bli og da synes jeg man kan være kresen og gå for det beste. Jeg bestemte derimot at jeg skulle fortsette bloggingen min, ettersom at jeg har venner som er faste lesere og andre nye lesere kunne følge med.

Nå er det gått to og et halvt år siden jeg begynte å blogge. Ikke angrer jeg på at jeg begynte, og det er blitt til en vane å blogge. Jeg orker ikke å blogge hverdag, men jeg blogger når ejg har lyst og når det passer meg. Til neste år hvis jeg kommer inn på skole i England så skal jeg blogge hverdag, om det skjer noe spennede hver dag…Men i bunn og grunn så startet jeg å blogge for å la vennene mine vite hva jeg kom til å drive med i Danmark, men det ble aldri noe av. Nå blogger jeg fordi det er morro og fordi jeg synes det er godt og få ned tanker et eller annet sted som er beleilig.

Kløne høna er ingen andre enn meg. uuuh surprise, surprise. For å si det sånn da, av og til føler jeg meg som bambi på glatt isen, jeg ser utrolig dum ut der jeg prøver å gå på isen.

Det jeg hater mest med kløne-syndromet, er det faktum at jeg alltid klarer å søle på meg selv, uansett hva. Uansett om jeg sitter helt intill bordet klarer jeg å søle, til og med når jeg har satt servietten opp som en slik smekke…Finnes ingen skuddsikker plan for meg når det gjelder søling, det er jeg kanskje verst på. Andre ting jeg er klønete på er å skade meg selv, da jeg gikk på håndba spilte jeg så røft at jeg endte opp med blåmerker og såre fra kampene. Det samme gjaldt basket, alltid sår eller skade.

I valencia trynte jeg og slo bryskassen og fikk en stor kul som kunne ligne en tredje pupp…de hendelsene finnes det mange av for å si det sånn.

Skulle ønske det fantes en kur mot kløne, da slapp jeg og alltid drite meg ut og sette meg selv i dumme, dumme situasjoner. Jeg skjønner ikke at jeg klarer, jeg lever et spennende liv merker jeg, jeg overrasker meg selv stadig hver gang jeg driter meg ut eller gjør noe klønete, jeg ska slutte å bekjempe det og heller bare leve med det, prøve i hvertfall.

Du er så herlig flott! Ord kan bare ikke beskrive hvor heldig jeg er som tilfeldig traff på deg. Bildet nedenfor beskriver magen min når vi er sammen. Jeg er så utrolig glad inni meg. Jeg trodde disse sommerfuglene hadde forlatt magen min for lenge siden, men der tok jeg jaggu meg feil. WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!…ehm….Ja….jeg måtte bare få dette ut av systemet mitt! Forresten så vet du hvem du er

Jeg har visst om ordet «seasonal friends» i en god stund nå. Men dette er vell første gang jeg virkelig opplever det. Sesong venner som man kaller det er de som kommer og er der en liten stund og forsvinner igjen. Det er denne følelsen jeg sitter igjen med i dag. I dag fikk jeg nemlig beskjed om at hun jeg bor med vil ut av huset så fort som mulig (om det bare er noe hun skrev eller om det er sant så burde hun ha tatt det opp med meg). Jeg fikk beskjed i form av mail av de vi leier av. Som selvfølgelig kom som et sjokk på meg, jeg ble skikkelig lei meg og halv gråt litt på jobb. Ikke fordi at leiligheten blir sagt opp, men fordi hun jeg bor med har valgt å ikke si noe til meg. Og dette er vell tredje gang det har skjedd at viktige saker går gjennom huseier istedenfor at hun kommer rett til meg og forteller hva problemet er, eller i denne saken at hun vil flytte ut. Igjen, at man bare ikke kan komme å si det til meg…

Selv synes jeg at det er spydig gjort og ikke ta opp dette med meg. Men tross til dette så ser det ut som at det er hun som sliter med kommunikasjon. Jeg pleier å si ifra om økonomien ikke går opp med husleien etc… Sånne ting som dette her ville jeg ha tatt opp med henne. Dette blir for barnslig, vi er 20 år gamle, jeg kan bare forsvare meg selv i denne bittre saken, jeg vet sinnsykt godt selv at jeg burde holdt det for meg selv og ikke laget noe innlegg om dette, men jeg sitter her og er skuffet og ikke minst såret og redd for utgifter som kommer fortløpende nå. Jeg har mistet all tillit og all respekt for denne personen. Jeg fikk mine advarsler før vi flyttet inn sammen, men valgte å gi henne en fair sjanse , men lukket øynene mine og gikk blindt inn i det. Sta som jeg er så hører jeg sjeldent på råd som blir gitt før det går så ille. «I told you so…» er vell kanskje på tide  høre og jeg gleder meg ekstremt til å få høre det…not. Dette er liksom en jente jeg har regnet som å være en av mine selvvalgte familiemedlemmer, men nå kan jeg vell bare glemme dette…Vi var vell kanskje aldri noe match made in heaven. Og i steden for å sitte å være lei meg (som jeg garantert ville gjort før) så biter jeg i det sure eple, lar denne saken gå med dette inlegget og legger det bak meg. No more Carrie and Samantha. Av og til så hjelper det å skrible ting ned på bloggen.

Veien videre for meg nå er enkel. Jeg finner et sted å oppbevare alle sakene mine i 3 år og deretter så flytter jeg til London for å følge min drøm. Tyngst av alt blir å forlate alle mine venner, de få og gode som jeg har. Familien min vil bli mye savnet og mye tenkt på! Og jeg tilgir min lillesøster for alt hun har gjort og starter med blanke ark med henne. Noe jeg har lært fra denne sesongen er; at blod er tykkere enn vann, selvom det ikke gjelder for alle, så er det sånn jeg vil se på det. Jeg er (selvom jeg må minne meg selv på om det..) en målrettet, uavhengig og sterk person. Jeg har vært gjennom utrolig mye vondt, unødvendig smerte i en ung alder. Jeg ser på det som en livserfaring. Det siste året her har jeg funnet ut av hvem jeg virkelig er og hvilkene moraler jeg står for. Jeg vet hvem jeg er og hvem jeg vil være! Bitter yet so sweet…

Nå er klokka snart halv 3 det vil si at jeg må opp på jobb om ca 2 timer…Jeg vil ikke på jobb.
Det jeg opplever på jobb er egentlig forferdelig. Etter en samtale med sjefen og mine to arbeidskollegaer trodde jeg egentlig at jeg tok det bra, at jeg ikke brydde meg. Der tok jeg jaggu meg feil. Hendelsen har gått veldig sterkt innpå meg. Jeg opplever at jeg er i et miljø der de jeg arbeider med behandler meg som et barn, ikke alle behandler meg dårlig selvfølgelig, men de jeg jobber med på frokosten.

Det er tydeligvis ingen likestilling og heller ingen respekt for meg. Jeg har jobbet i frokosten i 16 måneder nå alt fra 6 dager i uken til 1 dag i uken. I sommer jobbet jeg gjennomsnitlig 5 dager i uken…fortsatt føler jeg at jeg ikke får noe takk for det. Jeg får høre «nå må du høre på de to som jobber her fast, de kommer til å ta styringen rundt her». Jeg fikk også vite av min sjef at jeg ikke har riktig attitude for å få vikariatet som er gitt til ei dame som virkelig roter ting til! Jeg arbeider så hardt jeg kan, jeg har lært meg alle rutinene. Fordi jeg vil ha en fast stilling her om det er deltid eller heltid…

Når det gjelder menneskene jeg jobber med er stortsett alle hyggelige, det er en spesiell frøken på frokosten jeg digger å jobbe med, Helene heter hun, hun er virkelig en kul og veldig jordnær jente. Hun er søt og lett å omgås, jeg føler jeg kan dele mine sorge og mine glade stunder med henne. Vi har to andre på frokosten også de vet godt hvem de er, den ene personen tåler ikke tilsnakk, her forleden dag fikk han tilsnakk av sjefen vår, deretter kom han og kjeftet huden min full, midt i hele restauranten, fader så feigt. Dette er en mann i 30-årene, nei gutt, gutt i 30 årene. Han skrek og kjeftet så spyttet havnet i trynet mitt. Han kalte meg «dritt kjærring» hele 3 ganger, og forventet søren meg også at jeg skulle stå der og høre på han…kaller du meg dritt kjærring 3 ganger…forvent fader meg ikke at jeg står der og tar i mot drittet…jeg går. Dette er andre gang han klikker på meg…Vi var jo gjennom dette før jul og en gang i september. Jeg føler meg kvalm.

Etter denne hendelsen bestemte sjefen vår at han skulle ta en samtale med alle sammen. Da vi satt der alle fire (alle utenom Helene). Sier da herr og fru frokost (mine to medarbeidere mann og dame/gutt og jente), at jeg spiser hele tiden at jeg kommer på jobb for å ikke gjøre jobben min, at jeg spiser når det er hektisk og mye ting og gjøre…Det som er mest frustrerende er vell det at ALLE står å spiser der…ALLE, men jeg yngste mann får skylden for ting herren og fruen gjør, Jeg vet godt at jeg må gå på kjøkkenet og be om en brødskive, og herremin jeg ville da aldri gått å spist når gjester sitter i restauranten. Ser jeg dum ut?! Vell barnslig nok av meg så kunne jeg like godt si ifra om at Herr frokost alltid gjemmer seg på kokkens kontor for å sjekke fotball oddsene…nei da sier sjefen vår at dette blir for barnslig for jeg vil jo bare være ekkel. Så ler både sjefen min og herr og fru frokost av meg…men har de glemt at jeg er 20 år gammel og at herr og fru Frokost er over 30 år…altså GODT VOKSNE?!?!

LO ville sikkert elsket å høre om dette…

Nå vil jeg absolutt ikke på jobb, jeg føler ingen vil ha meg der, spesielt ikke i frokosten. Jeg føler at uansett hva jeg gjør i frokosten så gjør jeg det galt, selvom jeg har fått opplæring hele to ganger. Det er så surt, å føle seg hjelpesløst, at sjefen gir blanke F…når jeg blir trakasert  og plagd og prøver å ta det opp med han så snur han seg og går…for han føler det blir sladring…MEN SKAL JEG GÅ RUNDT Å FØLE MEG DÅLIG FORDI FOLK ER EKLE MOT MEG?…tydligvis…

Jeg må le litt, for Fru Frokost sa faktisk til meg at jeg burde skaffe meg en annen jobb fordi denne jobben her var ikke ment for meg…hun mente det blir for stressende, men hun selv takler ikke stresset eller presset, hun roter og måten hun sier ting på er egentlig helt på jordet…nei jeg vil sykemelde meg, jeg vil ikke på jobb! Jeg gråter innvendig, jeg er ikke sterk nok føler jeg, har gjennomgått dette en gang tidligere i sommer høst og før jul…nå orker jeg ikke mer. For saken er at jeg ikke har gjort noe galt, jeg har gjort hva jeg har blitt opplært til å gjøre, thats it! Så neste gang de setter skylden på meg og får meg til å føle meg såååå dårlig skal jeg kontakte LO…for jeg er fader meg lei av at ingen hører meg ut og hører min side av saken. Jeg er kvalm og dårlig hele tiden, har vondt i hodet når jeg kommer på jobb. De eneste som lyser opp dagen min er oppvaskmannen, kokkene, jentene i resepsjonen, stuepikene og servitørene som kommer til lunsj. Utenom det så er det kun Herr og Fru frokost som er ekle og jo den gode vennen til Herr Frokost. Føler de baksnakker meg til tider når de står å snakker på dems afrikanske språk eller noe. Jeg føler meg som en fisk i en tank. Jeg føler jeg drukner, jeg føler jeg blir kvelt på den tregeste og vondeste måten. Hjelp!

Meeeen jeg vil på jobb for å omgås hyggelige gjester og folk fra de andre avdelingene de gjør dagen min bedre og er den eneste gleden jeg får fra jobb, men jeg vil ikke til frokosten, dumt nok er det der jeg egentlig hører hjemme…Jeg får prøve å være sterk, dra dit, jobbe, gjøre en god innsats, og hvis de vil sjefe meg rundt så får jeg prøve å prioritere det viktige fra ting de bare vil ha meg til å gjøre…Uff, jeg savner rutiner, jeg savner hyggelige mennesker som Astrid, Helene og Ajeron (?). Kanskje til og med mamma!

Hva har skjedd med frokosten…? Kan ingen se mitt skrik om hjelp?

Det var godt å bare klage og kjefte litt til bloggen…Jeg føler meg allerde ørlite bedre.

Dette er bilde fra min 1-års dag i Malaysia, jeg ble født på en liiiten øy som heter Pulau Bidong, jeg er en båtflykting, jeg har lært at de er ganske kjente, jeg bodde på øyen kun et år før den ble lagt ned. Deretter bodde jeg, min mor og avdøde far på faslandet i Kuala Lumpur. Etter et år og med hjelp av FN kom vi til Norge.

Trykk her for å komme til bårflyktingenes side

Nå som jeg hører at alle reiser til Malaysia vil jeg gjerne tilbake, og se på øya der jeg ble født. Jeg har mange venner som har reist dit eller som skal reise dit til våren og sommeren. Jeg hadde gjort mye for å bare kunne dra tilbake å se hvor jeg ble født. Noe som jeg skal gjøre når jeg blir litt eldre. Akkurat nå tror jeg det kan bli litt for følsomt for meg, det blir det sikkert uansett. hehe

Men mandag er her, enda en ny uke begynner! Jeg har masse planer nok en gang, jobbing, møte venner, super bowl er på søndag, jeg gleder meg. Men akkurat nå har jeg fri til onsdag.

Ha en fin dag alle sammen

Jeg skal prøve å blogge om mat og design/mote. Jeg driver med opptaksprøven min denne månden og jeg trenger å bli inspriert! Så derfor blir to ting prioritert denne månden. MAT OG MOTE! hehe jeg skal ikke ta meg vann over hodet og si at det BARE blir om disse to temaene, men jeg skal prøve. Det blir sikkert noen inlegg om andre ting hehehe jeg liker allerbest å blogge om hva jeg gjør daglig. hehe men ja gir det forsøk! jajaja. Bra eller dårlig idee? Mote blir kanskje mest hva jeg tegner og designer? hehe vi får se

Jeg skulle ta meg en liten lur i 17.00 tiden. Jeg sovnet til 22.00 ca…uff, nå kommer døgnrytmen min til å gå til H….jaja får prøve å legge meg «tidlig».

Mens vi er inne på temaet så fant jeg ut at jeg sover i stillingen Foetus og starfish stillingen. Liker å ha dyna mellom bena og en arm under puta Hva slags soveposisjon sover dere i? Sover dere best alene eller med noen?

….melke drøm!

Jeg har ikke spist den sjokoladen på en stund. Jeg våknet opp og ville ha sjokolade…jeg får kjøpe meg en senere, men den er så dyr :O jeg blir helt satt ut hehe koster å legge på seg vøtt, skulle jo bare mangle. Uansett, jeg gikk å la meg klokka 19.00. Det er nok ikke det smarteste jeg har gjort på en stund. Har også søkt mer jobber, er visst veldig vanskelig å få seg jobb, spesielt for meg som ikke søker mer jobb en til august. Da skal jeg studere.

Jeg har også begynt å tenke litt på å kanskje jobbe Au Pair i utlandet, gjerne USA, det hadde vært kjempe morro. Men er en lang søkeprosess om jeg vil til USA. Det er langt dit, jeg kommer til å få hjemmelengsel og legger sikkert på meg en haug med kilo. Men for en perfekt grunn til å få flyttet og opplevd USA. I want!

Uansett, selvom klokka er 05.35 så løper jeg ned å henter posten…har ikke direkte så mye mer å gjøre…hehehe…uff dette sjokoladesuget dreper meg…lurer på hva som hjelper mot sukkersuget…

Jupp, personen er ute av mitt liv…trøster meg med en stor kopp kako med masse krem og sjokolade saus.

xoxo,

Jeg gjorde noe for litt siden…hahaha Jeg meldte meg inn i beautifulpeople.com og de godtok meg! Hørte dere… de godtok meg…

HAHAHHAAHAH!

harry, I know, skjønner ikke at det er mulig å lage en SÅ harry side. Tror jeg skal melde meg og takke veldig for at de godtok meg. Jeg måtte bare legge dette ut på bloggen…ikke spørr meg hvorfor jeg hadde en liten trang, kanskje det var egoet mitt

I langfilmen pride and prejudice, med Keira Knightley, finnes det en scene der Elizabeth Benneth føler seg ensom, siden alle har dratt, eller flyttet eller giftet seg (i mitt tilfellet er det venninner som er hos kjærestene sine). Dagene hennes går sagte og hun er ensom. Det er meg akkurat nå. Jeg er ensom. Jeg har en type ensomhetsfrykt…den er kanskje verre nå en før, litt fordi jeg ikke bor hjemme hos mamma. Men poenget mitt er jo ikke det. Poenget mitt er at jeg er såret og lei meg, og er helt sikkert ikke den eneste jenta i verden som er lei seg over en gutt. Det har skjedd sirka 4 ganger på rad, jeg finner en gutt og etter det så dukker det en grunn til at han ikke vil være sammen med meg eller noe. Akkurat nå henter jeg min styrke og mitt mot fra Lizzie Bennet.

» Den som venter, venter ikke forgjeves»

Det var et ordtak som en veldig søt person fortalte meg en gang. Jeg har vært av og på gutter så lenge nå at jeg har glemt hvordan det er å være for meg selv…hahaha. Jeg må nesten le litt, for jeg sa jeg aldri ville bli sånn, Jeg må le igjen…for jeg ER blitt sånn, og det er dumt. Jeg skal nok komme tilbake på skinnene igjen, jeg må bare ha litt tid, ikke på å tenke, for det er jeg veldig ferdig med. Tid til å gjøre ting jeg vil gjøre, som gjør at jeg føler meg bra. Egoist kaller noen det, men en Egoist på en bra måte. Jeg har troen på meg selv. Jeg ser opp til Lizzie!

Her satt jeg da…tre dager etter jul og drikker cola. Det har vært et stort savn siden jeg hadde en cola pakt med Fredrik og Vero. Og guess what?!?! I DID IT! Har klart cola en dag i uken siden juli eller noe hehe. Men skal takke meg selv for at jeg har klart dette og for at jeg flyttet ut i august, for etter at jeg flyttet ut koster plutselig cola mye penger…hehe neida, så ille har det ikke vært, men tungt i starten og etter det så gikk det greit. Cola-fri perioden har vært ganske opp og ned, november og deseber måneden har gått ganske bra, glemte faktisk at jeg kunne drikke cola igjen intill i dag :O hehe YAY! Men skal prøve å fortsette å drikke cola en gang i månden hadde ikke noe vondt av det og tennene mine er fortsatt inntakt. Tenk hvor mye fortere tennene mine råtner om jeg fortsetter slik jeg gjorde bare for et halvt år siden!

Skuffelsen fra i går kveld til i dag har vært så stor! Jeg orket ikke en gang å være hjemme i går fordi jeg merker jeg ikke kom til å klare å oppføre meg. Jeg vet at livet er dramafylt og alt det der, men man kunne spart meg for det der jeg bor…hadde jeg ønsket folk som løy og behandlet meg som en dum jente så hadde jeg aldri flytet ut i det heletatt. Våg å la dette spinne feil vei, at jeg overdramatiserer og overreagerer…nåde… Man vet hva jeg føler og synes om den personen, som er blitt sagt nok ganger…det er ikke greit å gå bak ryggen min! Det er ikke greit i det heletatt!! Hvorfor ikke bare være ærlig fra starten av, noe man selv mener at man er…

Jeg synes det er synd at det er slik, at man ikke klarer å åpne kjeften å si unnskyld en gang, for dette minner meg faktisk og tragisk nok om den situasjonen jeg hadde med min lillesøster…og da blir det for dumt. «unnsykld»…eller «unnskyld, det skjer ikke igjen…»…eller sa jeg at man kan prøve «UNNSKYLD».

Men nok en gang, kanskje det bare er jeg som er den dårlige venninnen…for når alt kommer til alt, så er det det jeg får slengt opp i trynet. Og om jeg ikke får slengt det opp i trynet, så blir jeg behandlet som om jeg ikke eksisterer, behandlet med en slik overlegenhet at det er vondt og sårt…Ikke min sak sier du?! Vell tenk litt på at vi bor sammen, tenk litt på måten jeg blir behandlet på når man gjennomgår en slik periode, som ikke direkte har vært få. Selvfølgelig er jeg ikke noe bedre selv, tvert i mot, men følelser eier jeg og jeg er ikke redd for å vise dem ovenfor de jeg bryr meg mest om…men en ting ville jeg aldri ha gjort…og det er å la EN gutt komme i mellom oss…but I guess I dont need to tell you what is allready done…

Om man føler en unnskyldning trengs og ikke har for høy stolthet til å klare gi en, så vet man hvor man finner meg…